Oslo-gutter avgjorde Oslo-duellen

KFUM-VIF 2-1 (1-1). Det dirret på Ekeberg i forkant av kveldens kamp. 

Fullsatt arena. Flomlys. Kampen om hovedstaden. Johannes Moesgaard tilbake på gamle trakter for første gang etter overgangen til Valle.

At vi i det hele tatt er med og leker når det skal avgjøres hvem som er best i by’n, er ganske spesielt.

Men etter 90 minutter, pluss seks nervepirrende tilleggsminutter, var ikke kvelden bare spesiell.

Den var historisk.

For seieren mot Vålerenga har latt vente på seg. Vi har hatt den langt nede i lomma tidligere. Denne gangen slapp vi den ikke ut igjen.

KFUM 2. Vålerenga 1.

Bare smak litt på den.

Og at det var Bilal Njie fra Holmlia og Bjørn Martin Kristensen fra Hauketo som scoret målene i et Oslo-derby på Ekeberg?

Det blir nesten ikke bedre.

Men festen startet med trøbbel.

- Jeg synes vi vinner fortjent til slutt, selv om vi ikke starter så bra. Men det ender godt i det som tidvis var en kamp med elektrisk stemning. Noe av det større jeg har vært med på, sier en tydelig rørt Jørgen Isnes.

Saken fortsetter under bildet

VIF scoret først
Gjestene gikk rett i strupen på oss og hadde sikret seg kampens første hjørnespark før det var spilt et halvt minutt.

Tonen var satt.

Vålerenga trykket oss tilbake foran Emil Ødegaard og den blå veggen av bortesupportere. Men kampens første store mulighet var det Kåffa som presset fram.

Jonas Hjorth trakk opp et angrep på venstresiden, og ballen havnet etter hvert i god posisjon for Ole Visted. Avslutningen traff dessverre en VIF-spiller som lå og kavet foran mål.

Det skulle komme mer fra Hjorth.

Men først var det en tidligere KFUM-kamerat som skulle sende sine blå venner mot den klare høsthimmelen over Ekeberg.

Aaron Kiil Olsen fikk en tå på et innlegg og utmanøvrerte Emil fra kort hold.

Jubel hos Moesgaard og co. på VIF-benken.

Men det skulle ikke gå lang tid før jubelen sto i taket i innbytterbåsen der Johs selv satt i sjefsstolen for bare noen måneder siden.

Igjen kom forarbeidet fra Jonas Hjorth etter et brudd midt på banehalvdelen. Hardt langs bakken med den gode venstrefoten. Rett på foten til Bilal Njie.

Pang.

Opp i nettaket.

1-1.

Da det ble blåst til pause, sto det fortsatt slik på måltavla.

Og hvis noen lurte på hva de siste 45 minuttene skulle handle om, leverte målscoreren selv svaret i pausepraten med TV 2:

- Vål’enga vil ha det. Vi vil ha det enda mer.

Ja.

Sånn så det faktisk ut også.

For om gjestene startet best i første omgang, var rollene snudd da lagene kom ut igjen.

Nå var det Kåffa som tok tak.

En håndfull cornere i åpningsminuttene fortalte hvor dette bar. Profetene strammet stemmebåndene, og ti minutter ut i omgangen kom belønningen.

Et mønsterangrep endte med at Visted ble revet i bakken.

Dommeren pekte kontant på straffemerket.

Fram steg Bjørn Martin Kristensen.

Den filippinske landslagsspissen, som spilte sin barnefotball i Hauketo, har virkelig har fått vist seg fram i KFUM-drakt de siste ukene. Ansikt til ansikt med keeperen og et tusentalls Vålerenga-supportere bak målet var han iskald.

Bjørn Martin sendte keeperen den ene veien og trillet rolig ballen den andre.

2-1.

I KFUM har vi stort sett troa med oss, nå begynte vi også å tro på at dette kunne bli kvelden vi har drømt om.

De som ventet på et stormløp fra Vålerenga, måtte smøre seg med tålmodighet. For i stedet var det Kåffa som kunne lagt på mer.

Martin Vinjor fikk servert, men fikk ikke skikkelig klem på avslutningen. Fredrik Berglie fikk stå ganske alene da et frispark ble løftet inn i feltet, men hodestøtet fra KFUM-kapteinen gikk til side for mål.

Bilal hadde også et meget godt skuddforsøk, men ballen gikk like over.

Vi sto imot
Vålerenga flyttet etter hvert laget høyere og skapte et par farligheter etter kaotisk spill i boksen. David Hickson fikk på sin side alle tiders mulighet til å avgjøre det hele, men en ny VIF-blokk sto i veien.

Så kom tilleggstiden.

Seks minutter.

Seks veldig, veldig lange minutter.

For vi har vært her før. Vi har kjent hvordan det er å ha Vålerenga-seieren i hendene, bare for å miste den helt på tampen.

Ingen KFUM-kamerater har glemt høstkvelden i fjor. Da klokka passerte 90+7 og poengene forsvant på verst tenkelige vis.

Så ja, seks minutter kan være lenge.

Veldig lenge.

Denne gangen sto vi imot.

Sekundene tikket og vi lengtet etter kveldens siste fløyteblås. 

Og så kom den.

Slutt.

KFUM 2. Vålerenga 1.

Denne gangen holdt det hele veien. Og da kunne alt slippes løs.

Jubel. Lettelse. Stolthet. Glede.

For første gang i historien hadde KFUM slått Vålerenga.

Bilal fra Holmlia og Bjørn Martin fra Hauketo hadde gjort jobben. Begge kom tilbake med selvtillit etter landslagsmål for henholdsvis Somalia og Filippinene.

Det blir neppe mindre selvtillit etter denne kvelden.

Best i by’n
- Dette er en kamp som betyr mye for oss, og den betyr mye for Vålerenga, mer enn de vil innrømme. Nå tok vi denne og vi er klart best i by’n, garderobehyller Isnes, før Robin Rasch drar i gang et av de høyeste seiersropene som er hørt på Ekeberg.

Og akkurat denne kvelden skal vi få lov til å være litt høye på oss selv.

For dette handlet om tre poeng.

Men det handlet også om noe mer.

Om alle timene. Alle folka. Alle som har stått på for klubben lenge før eliteseriefotball, fulle tribuner og Oslo-derby på Ekeberg var noe særlig mange våget å drømme om.

Så takk. Om

Til alle som rigget. Alle som solgte. Alle som sto i kiosken. Alle som organiserte, ryddet, sto vakt, sang, trommet, heiet og hjalp til. Til frivillige, ansatte, supportere, spillere, trenere, barn, foreldre og KFUM-kamerater.

Dere skapte festen.

Og laget leverte kvelden vi kommer til å snakke om lenge.

For første gang i historien:

KFUM har slått Vålerenga.

På et fullsatt KFUM Arena.

Og hvis noen fortsatt skulle lure:

Vi er best i by’n, dere. Bare sjekk tabellen under.