
Sebastian satser på jentefotballens framtid
Som hovedtrener for J17 og assistenttrener for J19 i KFUM jobber han målrettet for å skape både gode og smarte fotballspillere. Nå ser han fram til en spennende sesong med en ny spillergruppe og store ambisjoner for jentefotballens framtid.
Fakta
-
Hjemsted: Stavanger
-
Alder: 23
-
Favorittklubb: Viking og KFUM
-
Favorittmat: Sushi
-
Hovedtrener: J17
Hvilket lag trener du, og hvordan er det å trene den gjengen?
Jeg er hovedtrener for J17 og assistenttrener for J19. J17 er en flott gjeng på rundt 40 spillere, hvor de fleste går på skole sammen. En veldig sosial gruppe. Vi har fått en sterk årgang med 09-kullet og har i tillegg fått inn flere nye spillere. Det er alltid kjekt med nye tilskudd til laget, og med flere ulike grupper samlet blir det på mange måter en ny dynamikk i år. Det blir spennende å følge dem videre.
Favorittminne som trener?
Jeg har et par gode minner, men det som skiller seg mest ut, er Adidas Cup 2023! Seieren med J2009, der vi møtte vinnerne fra året før tidlig i turneringen. Vi klarte å slå dem ut og fikk virkelig troen på at vi kunne gå hele veien. I semifinalen ble vi totalt overkjørt, men vant likevel 1-0 og sikret oss en plass i finalen – som vi vant komfortabelt.
Hvorfor Kåffa? Hvordan endte du opp her?
Jeg studerte trenerrollen ved Høgskolen i Innlandet (Elverum). Året før jeg begynte der, deltok jeg på et trenerkurs med Marianne Føyen (akademimedarbeider) og Anders Lübeck (tidligere spiller og assistenttrener i KFUM-kameratene). Etter et år i Elverum uten å være helt fornøyd med situasjonen, tok jeg kontakt med Marianne for å utforske mulighetene i KFUM. Jeg kom deretter i kontakt med Erik Jonvik (akademisjef), og siden har det bare utviklet seg videre. Nå er jeg inne i mitt fjerde år i klubben og har ingen planer om å dra med det første.
Hva gjorde at du ville bli fotballtrener?
Jeg spilte fotball til jeg var 16–17 år, men ga meg. Det gikk ikke mer enn to uker før pappa spurte om jeg ville være trener for lillebrorens lag. Jeg ble med på en økt – og siden har jeg fortsatt som trener.
Har du noen ambisjoner som trener?
Ja, i de neste årene ønsker jeg å bidra til videreutviklingen av jentefotballen. Det er et spennende prosjekt, og vi jobber med å stabilisere og etablere jentefotballen på et høyere nivå. På sikt har jeg ambisjoner om å jobbe med seniorlag på kvinnesiden. Jeg liker å jobbe med mer enn bare fotballspilleren – det handler også om mennesket bak. Etter min erfaring krever jentesiden en mer helhetlig tilnærming, der man må finne de rette måtene å motivere og utvikle spillerne på. Det er noe jeg trives godt med.
Har du en trenerfilosofi? Og hvordan er du på sidelinjen? Aktiv eller passiv?
Jeg ønsker at spillerne skal lære å reflektere selv. Målet er ikke bare å utvikle gode fotballspillere, men også smarte fotballspillere. På trening legger jeg vekt på at spillerne diskuterer løsninger seg imellom og finner ulike måter å håndtere situasjoner på. Jeg vil ikke bli sett på som en streng trener, men heller som rolig og tydelig – noe jeg føler jeg har blitt bedre på de siste årene. Likevel har jeg selvfølgelig perioder der jeg er mer streng.
I kamper der spillerne har høye skuldre, er jeg mer aktiv for å roe dem ned og hjelpe dem med å unngå stress. Når vi møter svakere motstand og har lagt en tydelig plan fra start, prøver jeg å ta et steg tilbake for å se hvordan spillerne håndterer situasjonen selv. Jeg er alltid aktiv på feltet, men vurderer graden av inngripen ut fra situasjonen.
Hva er ditt første fotballminne?
Da jeg var rundt 7 år gammel, byttet jeg klubb til Viking. Noen av kompisene mine ble igjen på det gamle laget, og jeg husker spesielt en kamp der vi møtte dem. Vi lå under 5–4 til pause, og en av kompisene mine kom bort og sa: "Jaja, feil lag du valgte." Jeg svarte: "Bare vent og se – vi bytter keeper, så dere scorer ikke mer." I andre omgang vant vi 9–5 og slapp ikke inn et eneste mål. Da gikk jeg bort til ham og sa: "Tror det var riktig av meg å bytte!" Det er en kamp jeg husker godt – spesielt fordi vi svarte på kommentarene ved å vinne.
Har du noen forbilder?
Da jeg var 14 år, hadde jeg en trener, Christian Hagemann, i Viking. Jeg har møtt ham noen ganger i Stavanger, og han er den typen trener jeg ønsker å være på sidelinjen. Han var rolig, tydelig og veldig opptatt av å bli kjent med menneskene bak spillerne. Han husket alltid hva vi hadde snakket om, selv ett eller to år senere. Jeg ser kanskje ikke på ham som et forbilde, men mer som en mentor. Her i KFUM har Jon Terje Kristiansen (sportslig leder for akademiet) også vært en viktig samtalepartner for meg og hjulpet meg i min utvikling som trener.